Pære - Pyrus communis

Flere bilder av Pære

Pære - Pyrus communis

Navn	Pære
Latinsk navn	Pyrus communis
Familie	Rosefamilien
Herdighetssone
Frøbehandling	KS16
Spiselig
Medisinsk
Kjente farer	Ingen kjente
Bladfellende/Eviggrønn	Bladfellende tre
Ytelsesevne	3
Jorddekkende egenskap	-
Jordsmonn
Skygge/sol preferanse
Skygge/ Sol toleranse
Fruktbarhet	SF-SS

Tegnforklaring til tabellen finner du ved å klikke på tegnet.

Vanlig pære eller villpære er et bladfellende tre som blir opptil 13 meter høyt. Forelder til den kultiverte pæren som selges i butikken. Bærer spiselige frukter på høsten. Tolerer forurensing. Er svært solkrevende. Frø fra villpære er lite egnet som kilde til fruktavlinger, men er egnet som grunnstamme for sorter som skal vokse på store trær, evt. for å dyrke treet i næringsfattig jord. Av praktiske grunner vil jeg anbefale grunnstammer som gir langt mindre trær.

Grunnstammer:
Det finnes flere grunnstammer som er egnet for pæredyrkning.
- Pære (Pyrus communis) blir ca 8-20 meter høy og 8 meter vid. Vokser bra i næringsfattig jord. Årlig avling: 35-100 kg.
- Asiatisk pære (Pyrus betulaefolia) er svært egnet som grunnstamme for europeiske pæresorter, og utmerker seg med sin resistens mot pærebrann og pærevisnesyke, samt høye toleranse for kalkholdig jord og tørre jordtyper. Kuldeherdig og noe sterktvoksende, ca 6-10 meter.
- Pyrodwarf blir ca. 4-6 meter høy og vid.
- Kvede A. 3-5 meter høy og vid. Årlig avling: 15-45 kg.
- Kvede Adams. Samme størrelse som Kvede A, men mer produktiv.
- Kvede C blir ca 2.5-4 meter høy og 4 meter vid. Foretrekker næringsrik jord. Årlig avling: 15-45 kg.

Sorter: Alle sorter er avhengig av solrike plasser. De fleste sorter er ikke selvfertile slik at minst 2 sorter som blomstrer rundt samme tid er nødvendig. Det er derfor vanlig å dele pærer inn i blomstergrupper for å gjøre dette lett og oversiktelig. Pæretrær bør beskjæres hvert år. Pærer er sårbare for en rekke sykdommer slik at sorter med motstandsdyktighet mot sykdom er viktig. Pærer er også avhengig av ganske store mengder (ikke i like stor grad som epler og plommer) næring slik at de bør samplantes med nitrogenbindere og kaliumrike planter som valurt.

Det finnes mange sorter slik at det kan være nyttig å eliminerer ut fra hva man egentlig trenger:
- Når ønsker du å høste inn
- Kompatible blomstringstider
- Motstandsdyktighet mot sykdommer
- Lokale sorter som er velegnet der du bor

Konservering av pære

Pærer, syltet (pickles)

Formering av pære

: Lett

: Noe vanskelig

: Svært vanskelig

Frø: 6 uker før stratifisering er over så tilsettes nok vann til å dekke frøene i posen de statifiseres i. Etter 48 timer fjernes overflødig vann. Spirer etter 5-30 dager. Frø fra pære er kun egnet som rotstokk for kultivarer. Frø kan lagres i 3 år i kjøleskap.

Poding: Flisspiring. God grunnstamme for mange kultivarer.
Pisk og tunge. God grunnstamme for mange kultivarer.

Pære sorter

Pæretrær trenger stort sett krysspollinering fra en annen sort som blomstrer på samme tid. Plant to sorter fra samme blomstergruppe A, B, C og D (står i parantes). Mange sorter har triploid pollen, dvs at pollenet er lite levedyktig og lite egnet til å bestøve andre sorter, skal du ha frukt på alle trærne bør du derfor minst ha 3 sorter. Med det sagt så er blomstringstidene for pærer langt mindre viktig enn for epler. Grunnen er at det er liten forskjell mellom sortene i blomstringstid. Noen år er forskjellen bare en til to dager, mens andre år kan forskjellen strekke seg over nesten en hel uke.

Anna: Blomstergruppe B. Tidligbærende pære med grønne store, velsmakende og middels saftige frukter. Bærerhvert år. Modner siste halvdel av september. Svært hardfør. Anna ble ikke vinterskadd på Ås i de svært kalde vintrene på 80-tallet med minimumstemperaturer under - 30 grader C. God bestøver (Norge).
Bonne Louise: Blomstergruppe B-C. Tilbøyelig til å utvikle slanke middels store frukter uten kjerner (Parthenocarpi). Fin spisepære med søt smak, men ikke spesielt saftig. Blir tidlig fruktbar, og bærer regelmessig. Modner i oktober og er holdbar i 14 dager uten kjølelagring. På kjøl holder den seg til tidlig vår året etter. Utsatt for pæreskurv. Bestøves av Broket Juli og Clara Frijs (Frankrike).
Broket Juli: Blomstergruppe B-C. Grønn-gule pærer med røde felter. Fin spisepære som kan plukkes og spises rett fra treet i august og september. God bestøver. Bestøves av Conference, Clara Frijs og Herrepære.
Clara Frijs: Blomstergruppe B. Store avlinger med mellomstore frukter som er innhøstingsklare i september og modne i oktober og november. Bærer uregelmessig. Skallet er tynt, kjøttet fast og saftig. En velsmakende, søt pære. Dessverre er den i de senere år begynt å bli angrepet av pæreskurv. Bestøves av Conference, Broket Juli, Bonne Louise og Herrepære (Danmark).
Conference: Blomstergruppe A-B. Fin spisepære. Bærer store og regelmessige avlinger. Kommer tidlig i fruktbar bæring. Plukkes i oktober og har en saftig og søt aroma i lang tid. Kan lagres til tidlig vår på kjølelager. Svært sterk mot sykdommer, ekstra kravful til næringsrik jord. Bestøves av Broket Jul i, Bonne Louise og Herrepære.
Fransk blodpære: Trolig den beste sorten for dyrking i innlandet og andre områder med kalde vintre og kortere sommer. Ikke utsatt for noen kjente pæresykdommer. Kraftig vekst. Ukjent opphav. Testet med stort hell på 600 m.o.h. utenfor Kongsvinger siden 1999.
Gråpære: Blomstergruppe B-C, bør plantes sammen med sorter som Herrepære eller Bonne Louise. Triploid. Høstes fra midten av september når den modner. Kort lagringstid. Godt utviklet frukt holder seg på kjølelager til desember. Treet vokser usedvanlig kraftig og danner en høy og noe utbredt krone. Treet blir veldig stort. Gråpære er en av de mest hardføre pæresortene, og blir ikke skadet av vinterfrost på flatbygdene inne i Østlandet. Lite kravfull sort. Den kan bli fullt utviklet og velsmakende selv der sommeren er kort, bare den er varm som i innlandsbygdene på Østlandet. Ikke egnet i kyststrøk med mye nedbør. Svært utsatt for skurv på frukt, blad, skudd og greiner. I områder med mer enn 1500 mm nedbør frarådes dyrking av denne sorten. Grei resistens mot frukttrekreft.
Herrepære: Blomstergruppe B. Store avlinger med mindre frukter som er innhøstingsklare i oktober. God og søt smak. Lett sort å dyrke og en av de mest hardføre pæresortene. Bestøves av Broket Juli, Clara Frijs, Conference (Belgia).
Keiserinne: Blomstergruppe A-B. Svært gammel sort med ukjent opphav. Middels store avlinger med middels store frukter. Safig kjøtt med søt-syrlig smak. Frukten har svært god kvalitet. Innhøstingsklar mot slutten av august eller begynnelsen av september. Utsatt for pæreskurv. Er også utsatt for Frukttrekreft/Canker i kystnære strøk. Bestøves av Bonne Louise, Broket Juli, Clara Frijs, Conference og Herrepære
Moltke: Blomstergruppe A-B. Middels store avlinger med svært store frukter med utsøkt smak. Høstes i slutten av september og kan lagres til slutten av oktober. En av de mest hardføre pæresortene. Utsatt for pæreskurv ved kysten. Bestøves av Bonne Louise, Broket Juli, Clara Frijs, Conference og Herrepære.
Philip: Blomstergruppe B. Store avlinger med store frukter med god smak. Høstes i slutten av oktober og november. Bærer regelmessig og er svært sterk mot sykdommer. Avhengig av lang sommer. Bestøves av Bonne Louise, Broket Juli, Clara Frijs og Herrepære.

Skadeinsekter og sykdommer på pære

Blodlus - Eriosoma lanigerum: Blodlus er ikke etablert i Norge i dag, men er påvist flere ganger på importert plantemateriale, og i minst ett tilfelle overlevde den to vintre i Møre og Romsdal før den ble utryddet. Infiserte planteskolevarer og eplefrukt kommer ofte inn til landet, og det er svært sannsynlig at arten i framtiden vil få fast fotfeste hos oss. I Sverige er den funnet utbredt til Dalsland som grenser til Østfold. Blodlus sitter på barken og er dekket av et bomullsaktig hvitt vokslag. Klemmes selve bladlusa i stykker, tyter det ut en rustrød til brunlig væske, derav navnet blodlus. Den overvintrer som nymfer i barksprekker eller i jorda rundt røttene på vertplantene, og den utvikler mange generasjoner i løpet av vekstsesongen og blir svært tallrik. Blodlus fører til galler og sår i barken og til stor vekststagnasjon hos angrepne yngre trær. Når gallene sprekker opp, blir det laget inngangsporter for flere sykdommer, for eksempel frukttrekreft og diverse parasittsopper. Blodlusa kommer selv ofte til via beskjæringssår eller rotskudd.

Blodlus har mange naturlige fiender. Effektive predatorer er bl.a. flere arter marihøner, og larvene til forskjellige nettvinger og blomsterfluer. I England er saksedyr regnet som et effektivt nyttedyr, og det blir der slått fast at sprøyting som dreper saksedyrene ofte vil føre til øking i antall blodlus. Blant parasittene er snyltevepsen 'Aphelinus mali' ofte regnet som den viktigste. I Danmark er denne snyltevepsarten vidt utbredt, men da den trekker seg tidlig bort for å overvintre, tar ofte blodlusangrepene seg sterkt opp utover høsten.

Eplebladmidd - Aculus schlechtendali: Utbredt på Sør-, Øst-, og Vestlandet. Kraftige angrep av eplebladmidd på kan føre til korkskade rundt begeret. Kan oppdages tidligere ved gulfarging av bladhårene og en spettet blek bladoverside. Ved kraftifgere angrep blir de sølvaktige og skuddveksten reduseres. Noen sorter ser ut til å være særlig utsatt for skade av eplebladmidd på fruktene. Angrep på epler er verre og mer utbredt på eple enn på pære

Faren for skade er større dersom det er lite rovmidd i trærne. Stor biodiversitet fremmer tilstedeværelse av rovmidd.

Epleglansvikler/Eplevikler (Cydia pomonella): I Norge er det funn nord til den sørlige delen av Nordland, men arten er ikke særlig vanlig her. Den er et problem stor sett på Sør og Østlandet. Larvene lever i frukt, særlig på epletrær, men også pære, kvede og hagtorn. Den gjør skade ved å lage ganger i frukten.
Den forpupper seg i bark eller under treet. Den kan delvis kontrolleres ved å bruke feromonduftende feller seint på våren. Fugler er den største skadedyrkontrolløren. Kun få sorter viser motstandsdyktighet.
Flygetiden er i skumringen og om kvelden, fra juli til august. De blir lett tilltrukket lys og kan finnes ved utelamper.

Eplegressbladlus - Rhopalosiphum insertum: Eplegressbladlusa forekommer tallrikt og svært tidlig på eple og pære om våren. Den gjør liten skade, men tiltrekker seg store mengder nyttedyr som nå typisk mangler føde. Når frukttrærne blomstrer, begynner eplegressbladlusa å fly over til gressarter, og nyttedyrene blir igjen i frukthagene og kan angripe andre skadedyr som grønn og rød eplebladlus.

Eplesnutebille - Anthonomus pomorum: Utbredt i alle fruktstrøk i Norge, men er et større problem på Østlandet. I år med lite blomstring kan eplesnutebillen være en viktig skadegjører, larvene uthuler blomsterknoppene og voksne biller gnager hull i knoppene og gnager seg inn i fruktene. Nøttesnutebille, som normalt går på hasselnøtter, kan også til tider gjøre skade på eple. Særlig dersom det er lite nøtter å legge egg i. Ved kraftig blomstring anses eplesnutebillens larver som et nyttedyr, ved at den tynner ut blomstene.

Snylteveps er en viktig naturlig fiende til eplesnutebille. Ved å fjerne de uutvikla og avkuttede blomstene med larver inni kan den lokale bestanden av eplesnutebille reduseres.

Fruktskallvikler - Adoxophyes orana: Første symptomer ses på bladene der grønne partier er gnaget helt vekk, ofte er bladene også spunnet sammen. Gnages det på eple, korkes gjerne overflaten igjen. Skadene er mer av estetisk karakter, og eplene er ofte fullt brukbare for konsum.

Viklerlarverne har en del fiender og en hage med mange forskjellige planter og plantemiljøer vil fremme utviklingen og tilstedeværelsen av disse naturlige fiender, særlig viktig er artene av snyltevepser. Fugler, især meiser er vigtige! Om våren kan man se hvordan flere meisefugler vimser rundt i trærne på jakt etter larver.

Frukttrebladveps - Caliroa cerasi: Den voksne frukttrebladvepsen er glinsende svart og er ca. 5 mm lang. Den har svarte, snegleligende larver som blir 6-8 mm lange. De skjelleterer bladverket så bare nervene blir stående tilbake i gnaget. De finnes særlig på pære og kirsebær.

Frukttrebladveps betyr vanligvis lite som skadedyr på frukttrær, men 2. generasjonslarver kan forårsake tidlig bladavfall og mindre størrelse på fruktavlingen.

Frukttrekreft/Canker (Nectria galligena): Sykdom på eple og pære forårsaket av sekksporesoppen Nectria galligena. Soppen er aktiv i treets veksthvile, i veksttiden prøver treet å vokse over såret; dette er synlig som karakteristiske kreftsår. Den gjør mest skade der treet står i dårlig drenert jord. Angrepne greiner bør beskjæres. Svært mottagelige sorter bør benyttes med varsomhet.

Frukttremidd - Panonychus ulmi: Utbredt i Sør-Norge. Den viktigeste spinnmidden i eplehagen er frukttremidd. Den overvintrer som egg på barken. Tidlige angrep fører til lyse parti i bladene. Kraftige angrep av frukttremidd kan føre til reduserte avlinger på grunn av redusert fotosynteseaktivitet. Kraftige angrep fører også til redusert blomsterknoppdannelse og redusert avling året etter.

Kjøper du tre ved plantesenter kan det vær lurt å inspisere treet før kjøp. Den har svært mange naturlige fiender, men bruken av store mengder kjemiske midler har ødelagt for de viktigste naturlige fiendene - rovmiddene. Variert vegetasjon skaper gode habitat for naturlige fiender.

Grønn eplebladlus - Aphis pomi: Grøne eplebladlus er utbredt i alle fruktstrøk i Norge. Som voksen er den 1,5 til 2 mm lang, grønnlig eller gulgrønn med sorte ryggrør. Individer med vinger er mørkere. Den kan gjøre økonomisk skade på yngre trær ved å ødelegge veksten, men er mindre farleg for større tre og er til nytte ved at de tiltrekker seg fordelaktige rovinsekter som tar verre skadeinsekter. Skaden begrenser seg ofte til svakt krøllede skudd, i verste tilfelle vekststans. Utskiller som andre bladlus honningdugg som kan hemme fotosyntesen. Grønn eplebladlus kan også angripe pære, kvede, rogn, roser, ildkvede (Chaenomeles) og hagtorn. De overvintrer som egg på barken av årsskuddene.

Grå knoppvikler - Hedya nubiferana: Grå knoppvikler er utbredt i alle fruktstrøk i Norge. Når frukttrærne skyter skudd på våren, kommer viklerlarvene frem og spiser på disse. De vikler typisk bladene sammen. Senere går de på blomstene der de kan gjøre stor skade. Larvene forpupper og blir sommerfugler og legger egg rundt på bladene i juni. Larvene fra disse eggene lager skader på de nær ferdig utviklede fruktene

Grå monilia - Monilia laxa: Det er kun blomstene og skuddene som blir angrepne av grå monilia. Siden dette er en underart av grå monilia, så vil ikke soppen kunne smitte fra pære til plomme og kirsebær eller omvendt.

Gul monilia: Sykdom på frukttrær forårsaket av sekksporesoppen Monilinia fructigena, med konidiestadiet Monilia fructigena. Den fører til en brun råte på fruktene, særlig senhøstes, og på lageret. Pærer som skal lagres bør være av resistente sorter.

Hagtornrust/Einerrust - Gymnosporangium clavariiforme: Enkelte år er det kun sporadiske angrep, men angrepene kan noen år være så kraftig at greiner deformeres og tilveksten stopper helt. Hos hagtorn kan oransjerøde rustpletter ses på blader, greiner, blomster og frukter på våren/sommeren. Senere utvikling kalles skålrust, eller hornrust, som danner forkrøplede fortykninger på greinene med hårliknende utvekster. Det er særlig viltvoksende hagtorn (Crataegus monogyna) som blir angrepet, men andre hagtorntyper og pærer kan også bli angrepet. Ved svake angrep kan angrepne greiner på einer fjernes før sporulering.

Har vertsskifte med einer eller alm. Når rustsoppen først har infisert einer kan den bli værende der i årevis. Skal man få bukt med rusten må nærliggende vertsplanter (Einer og alm) fjernes, innen 100 meter hjelper mye, men sporene kan også fly ganske langt.

Liten frostmåler - Operopthera brumata: Alle slags løvtrær, inkludert frukttrær og bærbusker er utsatt. Liten frostmåler har svinginger i bestanden med topp hvert 9.-11. år. I de årene det er herjinger kan liten frostmåler føre til store økonomiske tap. Larvene kan renske trærne for blad og blomster og slik redusere avlingene drastisk. De små lysegrønne larvene dukker opp tidlig, gjerne ved knopputspring der de graver seg inn og utholder blad- og blomsterknopper. Ved mindre angrep blir det en mer naturlig uttynning som kan være av det gode. Meisekasser og høy biodiversitet er den beste løsningen mot frostmålere. Limbelter på trærne har vist seg effektivt for å forhindre invasjon, de forhindrer den vingeløse hunnen å komme seg opp i trærne og legge egg.

Misteltein - Viscum album: Plante som lever som parasitt på trær, i Norge bl.a. på lind, lønn, rogn, eple og pære. I Norge finnes arten bare ved Oslofjorden, med desidert størst forekomst i Horten. På øya Mølen i Buskerud finnes også en god bestand. Planten er vintergrønn og derfor lettest å oppdage om vinteren når vertstrærne er uten løv. Den spres ved hjelp av bær som spises av fugl. Frøene er fortsatt spiringsdyktige etter å ha passert gjennom fuglekroppen, og de fester seg lett på greiner.

Mistelteinen ble som første planteart i Norge fredet i 1956. Senere er fredningen utvidet til også å gjelde vertstrærne. Trær med misteltein kan derfor ikke felles eller beskjæres. Epletrær er svært utsatt for misteltein i noen områder i Vestfold, med sterkt reduserte avlinger. Misteltein er en nøkkelart for hele økosystem av organismer.

Prikksyke (Bitter pit): Forårsaker brune og harde 2-3 mm flekker i pærekjøttet som kan gå ganske dypt. Skyldes trolig kalsium-, bor- og eller vannmangel som fører til næringsmessig ubalanse. Oppstår på siden med stilk. Det er store sortsforskjeller, men de aller fleste sorter kan få prikksyke. Oppdages sent i fruktutviklingen, og kan oppstå på lager.

Organiske jorddekke under trærne forebygger og løser problemet. Beskjæring på våren minsker også utbredelsen.

Pærebrann (Erwinia amylovora): Sykdom på eple, pære, hagtorn, mispel og mange andre arter i rosefamilien. Den er forårsaket av bakterien Erwinia amylovora. Skudd og greiner på epletrær dør, men dreper sjelden treet slik som er tilfelle hos pæretrær. Første utbrudd i Norge i 1986. Hagtorn er svært mottagelig og bør ikke dyrkes nær eplehager i områder der pærebrann har fått fotfeste (I kyststrøkene mellom Karmøy og Ålesund). Mottakelige sorter bør heller ikke dyrkes i disse områdene.

Pæregallmidd - Phytoptus pyri: Pæregallmidd, som er kjent som skadedyr på pære i Norge siden 1895, er regnet som den viktigste arten blant galledannende midder i frukt. Den er stort sett utbredt i alle norske fruktstrøk med pæredyrking. Svake angrep fører sjelden til vesentlig skade. Men ved sterke angrep, med galledanning over det meste av bladverket, blir det stagnasjon i vekst og utvikling hos trærne, og det fører til avlingstap. Sterke angrep fører dessuten til tidlig bladfall og av og til misfarging og misforming av fruktene. Skadde frukter, som er verdiløse, faller ofte av trærne før de har nådd full størrelse.

Det antas at middrovmiddene ikke er effektive predatorer på pæregallmidd. Tidlige sorter ser ut til å være mer utsatt. Har man mindre trær kan angrepne blader håndplukkes for å forhindre spredning og overvintring.

Pæregallmygg - Contarinia pyrivora: Pæregallmygg er et alvorleg skadedyr der den opptrer. De senere årene har pæregallmygg vært mest vanleg i Ryfylke, mens den tidlegere var vanlig utbredt på Sør- og Østlandet. I enkelte hager kan pæregallmyggen ødelegge opp til 80 % av avlingene. Angrepne kart vokser fortere, blir rundere og får ofte en mørkere farge enn friske frikter. Når en åpner fruktene finner man en mørk, svampete masse fyllt med mange hvite larver. Angrepne frukter faller av før de modner.

Rovbiller og edderkopper er viktige nyttedyr som spiser larver og pupper av pæregallmygg i jorda. Ved å fjerne frukter med symptom før larvene går ut kan bestanden som overvintrer til neste år reduseres. Meisekasser og frittgående høns under pæretrærne er gode forebyggende tiltak.

Pærerust/Einerrust - Gymnosporangium sabinae : Rust på pæreblad er observert fra Oslofjord-området til Nordfjord, men dette er nesten alltid hagtornrust (Se over). Rustangrep kan ødelegge store deler av pæreavlingen, samt tidlig bladavfall som har betydning for neste års fruktsetting. I Danmark er problemet blitt så stort at økologisk pæredyrking nesten ikke forekommer lenger. Grunnen til den lave utbredelsen av denne formen for pærerust i Norge, skyldes at den har vekstskifte med en mer eksotisk einerarter, her i landet obsertvert på kinaeiner (Juniperus chinensis), men den kan også opptre på sabinaeiner (J. sabina) og virginiaeiner (J. virginiana). Overfladisk er det ikke mulig å skille de to rustsoppene fra hverandre når de opptrer på pære.

Rustangrep fjernes ved bryte livssyklusen til soppen, og den brytes ved å fjerne einervertsplanter i nærheten.

Pæreskurv - Venturia pirina: Finnes i alle pæredistrikt i landet. På frukt, greinskudd og blader ser en pæreskurv som mørke flekker. Hos mange sorter blir det dannet greinskurv som blir en viktig smittekilde sesongen gjennom. Sterke angrep kan ødelegge hele avlingen.

Det finnes sorter som er sterke mot pæreskurv. Man kan forebygge ved å rake sammen blader på høst eller tidlig vår, det er viktig å rense opp om man har flere trær slik at skurven ikke får fotfeste i hagen. Svake sorter som bærer skurv over lenger tid kan smitte over på resistente sorter.

Rød rovtege - Atractotomus mali: Rød rovtege er relativt små teger, mørkt rødbrune eller svarte på farge og bare 3 - 4 mm lange som voksne. De har en lokal utbredelse, ofte assosierte til hagtorn og eple. Arten er vanlig i frukthager i Europa. De kan forekomme i stort antall i enkelte eplehager på Østlandet, men de er ikke funnet i frukthager på Vestlandet. Rød rovtege lever hovedsakelig av spinnmidd, bladlus, bladlopper og andre små insekt, men kan og ta til seg næring fra vertplanten. De kan suge hull på kart som får små koraktige dannelser og kartene faller av.

Rød rovtege opptre sjelden i så stort antall i Norge at den oppleves som et skadedyr slik den oppleves lenger ned i Europa, dens funksjon som nyttedyr overgår skadene.

Rødvorte - Nectria cinnabarina: Saprofytt eller nedbryter som trenger inn i dødt plantemateriale på busker og trær. Kan fungere som skadegjører på levende busker og trær selv om den ikke kan vokse på levende plantevev. Soppen utskiller enzymer som dreper omkringliggende plantevev, og kan slik lage inngangssår for andre patogener.

Rødvorte finnes overalt og er en typisk generalist eller opportunist som vokser på mange arter. Beskjær bort infiserte grener, men vær da nøye med å lage rene kutt der treet/busken lettere kan lage sårhelingsvev. Beskjæring bær gjøres på det tidspunkt som er mest egnet for arten, og bør også gjøres på døde greiner som ikke er infisert av rødvorte.

Sekundære saprofytter: Soppinfeksjoner som følger andre soppinfeksjoner og andre skader ødelegger for lagring og smitter andre lagrede frukter: Fruktskimmel (Rhizopus stolonifer) og penselskimmel (Penicilium sp.)

Skjoldlus - Coccoidea: Skjoldlus er plantelus som lever av å suge ut plantesaft fra plantenes stengel eller bladnerver. De fleste har et skjoldformet utseende og enkelte er derfor godt kamuflert fordi de ikke direkte ligner et insekt. De første symptomene på angrep av skjoldlus ses ofte som et klistrete og skinnende belegg på bladoversiden, kaldt "honningdugg" (samme som hos bladlus).

Kommaskjoldlus - Lepidosaphes ulmi, er den vanligste og mest skadelige skjoldlusarten som angriper frukttrær i Norge. I Norge er kommaskjoldlus funnet på følgende vertplanter: Betula pendula (hengebjørk), Buxus sempervirens (buksbom), Cotoneaster sp. (mispel), Malus domestica (eple), Prunus spinosa (slåpetorn), Pyrus c. cult (pære) og Quercus robur (sommereik). Kommaskjoldlus er utbredt sør for Trøndelag, men utbredelsen er fremdeles dårlig kjent.

Epleullskjoldlus - Phenacoccus aceris, har også fått en viss utbredelse i Norge men skaper sjelden problemer av betydning. Den produserer imidlertid mye honningdugg og skaper fotosynteseproblemer. Siden de sterkeste angrepene i Norge er blitt registrert i hager med stor kjemikaliebruk, så kan man regne med at vi har effektive nyttedyr, som kan og bør utnyttes i kampen mot dette skadedyret.

Bekjempelse bør settes inn når eggene klekkes og larvene er på vandring før de utvikler skjold. På friland er frukttrær og drueranker mest utsatt. Det finne flere spesialiserte rovinsekter til ulike skjoldlusgrupper. Høy biodiversitet er derfor svært viktig ved bekjempelse av skjoldlus. I sørligere land fins en rekke arter marihøner og snylteveps som angriper kommaskjoldlus, men få av disse ser ut å være utbredt hos oss. Men ofte kan man se hull i skjoldet på skjoldlus, som uten tvil må skyldes angrep av snylteveps eller predatorer.

Stor frostmåler - Erannis defoliaria: Larvene lever på ulike løvtrær, inkludert frukttrær og bærbusker. Frostmålerene går helst på eple, mens pære og plomme er minst utsatt. Blader og blomster på hele trær kan bli snauspist enkelte år. Det har vært flere masseutbrudd, særlig på eik i skogområdene langs sørlandet. Der har store skogsområder blitt snauspist. Snauspising påvirker veksten hos trærne. Men den fører sjelden til at trærne dør. Meisekasser og høy biodiversitet er den beste løsningen mot frostmålere.

Sølvglans - Chondrostereum purpureum: Sølvglans forårsakes av parasittsoppen Chondrostereum purpureum, som er en relativt vanlig og svært skadelig sykdom i de fleste fruktartene. Den er spesielt fremtredende i rosefamilien.

Ved angrep av sølvglans blir det hulrom mellom det ytre cellelaget og resten av bladplata. Bladene blir seende matte og litt sølvaktige ut, og beskjærer man infisert grein vil man se en sort marg. Når buskene er i ferd med å dø helt ned, dukkar det opp tett i tett med kjuker oppover som videre blir en smittekilde for andre vekster.

Sølvglans er vanlig på frukttre, spesielt på plomme og moreller, men også eple, pære og kirsebær kan få angrep. Soppen er også registrert på solbær, rips, gran, furu og mange løvtre.

Beskjær infisert materiale med sterilt verktøy for å unngå spredning. Ved kraftigere angrep anbefales nedkjæring av hele trær og busker. Beskjæring av plommer og kirsebær sommerstid anbefales, siden sølvglans ikke sporulerer før på høsten og kan dermed ikke angripe åpne beskjæringssår. Sommerstid er det også mulig å se hvilket materiale som er infisert.

Vanlig pæresuger - Cacopsylla pyri: Utbredt i Sør-Norge. Glinsende fete dråper, eller klistrete nye skudd på våren, er ofte den første indikasjon på at man har besøk av vanlig pæresuger. I begrenset antall gjør de ikke så mye ut av seg, men ved gode forhold kan oppformeringen være eksplosjonsartet. De primære skadene forårsaket av pæresugerens suging på nye skudd, er redusert skuddvekst og redusert avling kommende år. Verre er sotdugg som kommer som følge av nymfenes honningdugg eller eksrementer. De gir grobunn for sotdugg som i dette tilfellet legger en sterk demper på fortosyntese og tilvekst. Ikke bare tiltrekker honningduggen maur, men også aggresive veps. Belegget gjør også pærene lite attraktive for konsum.

Beskjæring kan begrense populasjonen, rotskudd bør også fjernes. En god populasjon av nebbteger er spesielt viktig ved bekjempelse av vanlig pæresuger. Nebbteger tåler insekticider dårlig, og oppblomstring av vanlige pæresugere kommer ofte i perioder etter at slike midler er blitt benyttet. Larver av marihøner, gulløyer og blomsterfluer kan også begrense populasjonen